Vi har gjennomført en del prøveseiling og testing av firroringen i høst. Det var spenning knytta til om båten ville oppføre seg slik vi kjenner fra de båtene vi vanligvis bygger, eller om det var ny og uventa og uvelkommen oppførsel. Man vet jo aldri når man lager noe litt utenom det vanlige.

Vi gjorde ingen spesiell rotest, men merket oss at båten gled godt med tre roere.

Under seil så det ut som om båten la sjøen under seg, og at ikke så mye av sjøen kom ut langs siden. Dette lover
godt for at den ikke skal ta sjø over framskotten og siden. Her prøver vi et linseil som sto veldig godt, og som
også fungerte godt i en del vind.

Det var også spenning knytta til prøving av silkeseilet. Det var litt dypt til å begynne med, men etter litt bank ble
det flatere og sto og drev finere. Det var fantastisk å arbeide med. Det sto flott sjøl i lite vind. Sjøl når det
var vått var det like mykt.
Men det skal visst være lett å lage rifter i det. Og det er det jo muligheter for i en klinka båt.

Vi fikk prøvd båten i litt unnavind. Den viste seg å være vanskelig å falle av med, særlig til babord. Hvis båten
skar litt ut til siden, ble det nesten umulig å falle av til platt lens igjen.
Feilen måtte heldigvis ligge i styret og ikke i skroget. Heldigvis!!
Etter en del jobbing fikk vi orden på styret, slik at det virket når farten ble over 8 knop.

Vi fikk også gjort slepeprøver, for å sjekke kreftene som skulle til for å drive den. Vi fikk også sjekket at båten
rettter seg på farta. Det vil si at skroget gjør motstand mot krenging fra seilet, takket vare fasongen, og ikke på grunn av
tung og dyp kjøl. Dette var en egenskap gamlingene snakket mye om, og som er helt avgjørende for å få en sikker
båt under seil.