Her er en artikkel om Drontheimeren, og om båteksport mellom Trøndelag og Irland.
En liten artikkel om den svenske elvebåten vi har hatt til reparasjon.
Artikkel om et 1000 år gammelt ausekar på Tromsø Museum.
Fembøringen Drauen under seil. Båten er en kopi av Tromsø Museums egen fembøring fra 1847
Ta i hop. Fembøringen Salarøy tar i hop etter en dags seilas mot Lofoten, mars 97.
Nattseilas over Vestfjorden. Syv fembøringer seilte sammen en ukes tid sommeren 96.
Bilde av en lite kjent båt, Ol Petter, lokalbygd listring som tilhører Perspektivet Museum.
Ivar styrer i god fart over vågsfjorden
Her logger vi rundt 10- 12 knop. Flott seilas
Utror fra Henningsvær
Det snødde ganske friskt av og til. Her er kartbordet
Men fisk fikk vi av og til
I samarbeid med Tromsø Museum driver vi også med dokumentasjonsarbeid innenfor båtbygging spesielt, og kystkultur generelt.
Universitetet i Tromsø har tatt et spesielt ansvar for den praktiske delen av kystkulturarbeidet ved å koble til seg en båtbygger og hjelpe til å legge forholdene til rette for å ta vare på båtbyggertradisjonen, og samtidig sørge for videre dokumentasjon og formidling. Tre ganger har vi bygd båt som en del av museets utstillingsprogram. To av disse var byggingen av fembøringen Salarøy i 1991, og kopi av museets egen fembøring Drauen fra 1847. Den ble bygd i 1995. Salarøy ble også bygget i samarbeid med Tromsø Kystlag, Arctandria.
Når vi bygger båter til daglig, tar vi en del bilder og notater som vi kan bruke i andre sammenhenger. Vi driver også med materialforsøk på den måten at vi noterer egenskaper vi merker fra forskjellige steder, tar vare på dem, og merker oss hvor de er fra.
Vi driver med forskjellig testarbeid av båtene for å prøve å beskrive deres yteevne under årer og seil på en måte som er mer vanlig for moderne mennesker.
Det består i å måle fart og høyde mot vinden i forskjellige vindstyrker, båtenes evne til å seile unna vinden osv. Hvordan båtene reagerer med forskjellig last er og interessant. Til en viss grad bruker vi datahjelp for å beregne deplassement, stabilitetskurve osv. Andre samarbeidspartnere er Håndverksregisteret på Maihaugen, Vikingskipsmuseet i Roskilde og Vikingskipshallen på Bygdøy.
Vi har også stort utbytte av å samarbeide med andre som lever i dette miljøet langs kysten, enten det er båtbyggere, seilere eller andre interesserte.
Nordlandsbåtene er den av våre lokale båttyper som hadde den største utbredelsen.
De ble bygget og brukt fra Namdalen i sør til Kirkenes i øst. Russere kjøpte en god del båter til fiske på Kolakysten og i Kvitsjøen. Det ble solgt Nordlandsbåter i Arkangelsk.
De var de beste fiskebåter for sin tid, og var selve grunnlaget for å kunne leve langs kysten i Nord-Norge. At de ikke ble utkonkurrert i fiske før etter andre verdenskrig, vitner om det.
Ennå er det noen som benytter dem til fjordfiske. Det har selvfølgelig vært bygget båter langs kysten av Nordnorge i tusenvis av år. Men selve begrepet Nordlandsbåt er ikke mer enn et par hundre år gammelt. Sjøl om fellesbegrepet ikke er så gammelt, må vi nok regne med at båtene som var bygd her nord hadde sterke likhetstrekk selv på 14- 1500 tallet, kanskje også tilbake til vikingtida.
En vanlig måte å grovbetegne båttypene var å knytte dem til det distriktet eller den dalen de var bygd i: Bindalsbåt, Saltværingsbåt og Ranværingsbåt. Ellers var det også vanlig å betegne dem gjennom den slekta eller familien som bygde dem: Alslibåt, Vollanbåt, Bangstadbåt osv.
De fleste av de nordlandsbåtene vi ser på museer og på havet i dag, er fra den siste aktive perioden disse båtene hadde fra 1870 tallet og fram til omkring 1920-30. De fleste nye båtene som blir bygget har også sine forbilder fra denne tida. Som overalt ellers har tida og bruksmåtene forandret seg mye. Det har båtene også. Derfor var de båtene som var i bruk på 1700 tallet ganske forskjellige fra de båtene som bygges i dag. På båtsida kan du se bilde av en slik båt fra begynnelsen av 1800 tallet.
Hovedsakelig ble båtene brukt til fiske. Fram til 1500-tallet var juksa eller snørefisket nærmest enerådende. Deretter kom line og garn mer og mer i bruk, og utover på 1800 tallet ble det bygd stadig større garnbåter som kunne laste opptil flere tusen fisk, 10 000 kg.
Det ble også bygd en del spesialbåter for kirkeskyss, frakt osv., men ikke mange av dem er bevart. Som regel er de bygd som alle andre nordlandsbåter, men slitasjen er annerledes.
Nordlandsbåtene inndeles ganske strengt etter hvor mange rom de har. Et rom er plassen mellom to tofter hvor man kan ro. På mindre båter er det plass til en mann på hver tofte, mens på større båter som halvfemterømminger, åttringer og fembøringer, kan det sitte to stykker på hver tofte. Å sitte i toft. Antall rom i båten forteller også ganske nøye hvor stort mannskap båten trengte under fiske.
Først har vi en artikkel om Fembøringen Drauen, som sto i Tromsø Museums populærvitenskaplige tidsskrift Ottar nr 147, 1986.