Draken Harald Hårfagre Fra skog til ferdig botn

25 sesses vikingskip.

Vi har fått spørsmål om å være med å bygge et 25 sesses vikingskip.

For ca et år siden ble vi spurt om vi ville være med å lage et rekonstruksjons­­forslag og deretter bygge et skip som kunne ha vært et vikingtids drakeskip. Det skulle helst være ei tredvesesse, men vi fikk prutet det ned til ei 25 sesse av hensyn til størrelsen.

Vi er: Jon Godal, Øystein Ormbostad, Øystein Elgvasslien, Einar Borgfjord og en av hans lærlinger, Arne Terje, Ola og meg.
Oppdragsgiver er firmaet Bifrost og Draupne i Haugesund.

Vårt rekonstruksjonsforslag ble et skip på rundt 35 meters lengde. Bredda blir 8 m, og tonnasjen litt under 70 tonn. Seilet blir i underkant av 290 m2.
Vi arbeider enda med detaljene i form og konstruksjon, men hovedlinjene er noenlunde ferdige.

For å arbeide oss inn på skipets fasong, har vi i vinter bygget 3 firroringer som skalamodeller av et skip på den størrelsen vi skal bygge. Et som formmessig kopi av Gokstadskipet, et som et videre tolknings­forslag ut i fra funnet, og et hvor hensyn sjøegen­skapene er gjort slik det ble gjort langs kysten vår på 1800 tallet og tidligere.
Så har vi testet disse båten i slepetester og under seilas i tildels dårlig vær for å vurdere om det var forskjeller i egenskapene i disse tre båtene som vi syntes det var viktig å ta med videre.

Den firroringen vi bygde er den som ligger på Siste nytt sida ovenfor.

Vi skal komme tilbake til prøveseilinga av disse båtene.

Bakgrunnen for dette var at en del av de kopiene som er bygget i Norge ikke har vært helt vellykkede sjøbåter.
De har stort sett greid seg bra, men har hatt en del problemer som vi ville se om det var mulig å få bukt med.
Ett av problemene har vært at de har hatt en tendens til å ta mye sjø over skottene, både framme og bak. De har også vært vanskelige å styre i fart over 10 knop. Ett av dem seilte seg ned på flatt hav uten noe forvarsel.

Vi syntes dette var ting det var verd å se nærmere på. Å eksperimentere på firroringsnivå er mye billigere enn i full skala.

Resultatene var spennende. Kopien av det kjente funnet var klart den dårligste båten. Den var tyngst å slepe og hadde svært lite dynamisk stabilitet, eller evne til å rette seg på farta, som de gamle sa. Den tok også lett sjø over skotten, særlig framme.
Den beste av dem var den som var mer influert av 1800 talls forståelsen for hva som er en god båt. Ganske godt utlagte skotter som slår sjøene ut fra båten i stedet for rett opp og inn i båten. Sidene er strekt slik at båten blir liggende på en flate i stedet for å bli liggende på en pung når den krenger.
Forståelsen for dette var relativt lik langs kysten fra Nord Norge og ned til Rogaland. Men det kunne løses på litt forskjellig måte langs kysten, avhengig av kombinasjonen med andre ønskete faktorer.

Om det har eksistert akkurat et slikt vikingskip får vi kanskje aldri vite. Men det er ikke urimelig om vikingene vurderte sjøegenskaper omtrent slik de gjorde det på 17- og 1800-tallet. En åpen båt under seil eller årer, stor eller liten, møter meget sannsynlig omtrent de samme problemene på sjøen for 200 år siden som for 1000 år siden.

Vi har i alle fall vært i skogen for å lete etter passelig eiketømmer til skipet. Det kan man sikkert finne flere steder, men i Tyskland fant vi kvaliteter som vi likte, og hvor det var god bestand av relativt store trær. Vi hadde en runde for å hogge røtter til spant og beter, og en runde for å hogge kjøl og bordstokker. Det å høre ei 25 meters eik gå i bakken, er noe vi kommer til å huske en stund.

Her står de tyske skogfolkene og vurderer hvordan de skal felle treet. Det er om å gjøre å felle det slik at det ikke skader stokken i fallet. Kjempedyktige folk som fikk det å falle der de ville og på den måten de ville. Dette treet holdt 70 cm i diam på 19 m. Det skal bli til kjøl.

Her kappes toppenden der treets krone begynner. De greinene som ikke ble knust til flis i fallet, kan brukes som krumtømmer.

Her har vi en perfekt bordstokk, rette sorten eik av absolutt beste kvalitet. Er vi flinke å sage, kan vi får 40 stk båtbord av 9 meters lengde.

Rothogging i de tyske eikeskogene. Vi var en 14 dagers tur og hogde en masse eikerøtter til skipet. Fremgangsmåten var litt forskjellig fra det vi var vant med

Vanligvis velter vi hele treet før vi sager løs røttene. Men her måtte toppen felles unna først før vi kunne sage løs rota.

Her er et av lekterlassene i ferd med å losses på kaia på Vibrandsøy

Øystein snekrer skottbenker. Det er ikke lite arbeid å lage til et båtbyggeri sånn i farta.

Stevnmalene. Ola lurer på hvordan dette skal gå til. Stevntoppen stikker 7,5 meter opp i lufta.

Kjølstokken blir saga på Spydeberg

Vel fortjent dram da kjøen var ferdig saga og alt hadde gått bra.

En god historie hører også med til dram og cigarillo.

Den første bordstokken sages. Her er det snakk om kvartskurd for å få maksimal kvalitet og antall bord.

Den ene lotstokken. Alt av tømmer er mye tyngre enn hva vi er vant med. Det må hydraulikk til alt av håndtering.

Dyktige fraktefolk får materialene uskadet fram.

Kjølen rettes opp før vi begynner å forme den.

Vi bruker trucken for å snu kjølen fram og tilbake.

Vi lager solide barstokker av noe gammel boks. Slik kvalitet finnes ikke i materialhandelen lenger.

Kjølen er ferdig retta, og den er rett på sett. Den hellinga kjølen skal ha bakover for at båten skal kunne styre skikkelig.

Kjølen merkes opp før vi begynner å høvle.

Tre kraftige høvler gjør vei i vellinga. Mye spon for de som røyker fisk.

Seminar! Det er massevis av detaljer som må avklares underveis. Her er det kjølen som diskuteres. Et kritisk punkt er sidekreftene i kjølen under seilas. En del nyere rekonstruksjoner har hatt problemer med dette. Lofotr forliste delvis på grunn av dette og Gaia forliste nesten på grunn av det. Kreftene her må fanges opp og fordeles på riktig måte. Det gjelder kjølens fasong, dimensjon, kjølbordas legg, dimensjon og størrelsen på spikeren. I tillegg til botnband og trenagler.

Skaringa til framlotet merkes før Einar sager det med kjedesaga. Gammel prosess må vike for effektivitet.

Traverskrana i taket gjør alt av løft. Vi har ikke mulighet for å flytte det med kjøttkrafta. Framlotet veier rundt 1 tonn.

Det går en god del tjære i skaringene.

Røyset er oppe. Vi må gjøre klart til kjølstrekkarfest.

Fornøyde folk er bra å ha. Vi begynner å venne oss til størrelsen. Hvordan blir det å bygge småbåter heretter.

Denne økta dreier seg mest om saging av røtter. Vi har et Woodmizer bruk til det, i tillegg til gravemaskin for å løfte røttene. De er altfor tunge til å handteres for hånd.

Det er såvidt vi greier å tre røttene gjennom saga. Fotografen kommer av og til ut av gravemaskina for å ta bilder.

Woodmizern er super å sage røtter på, men det må noe handarbeid til.

Ola feller et av borda på andre omfaret. Det er vanligvis 4 til 5 bord på hver side pluss endeborda som svinger opp.

Øystein og Einar slår roene på. Sømmen er 10x 10 mm tykk med 40 mm vidt hode. Det er ganske bløtt jern nesten uten karbon.

Fornøyd gjeng ser på de andre jobbe. Godt å nyte eget arbeid av og til.

Einar har felt ferdig neste del av bakstevnet. Traverskrana holder det på plass inntil det blir boltet fast og skoret på plass.

Forstevnet klinkes fast med 20 mm bolter. Uvant å holde på for en amerikaner. I tillegg boltes de øverste snippene i sua under bordet.

Loddet viser at stevnene er helt loddrette og overett på 34 meter. Det trenger vi ikke skjemmes over!

De borda det er mest arbeid med, er avslutningsborda mot stevnene. Vi kaller dem sabelbord. Terminologi som Terje Planke har lansert. Det går en liten diskusjon om disse heller skulle hete vinder, slik det enda heter noen steder på Vestlandet. Men vi er ikke helt sikre. Det er det vel ingen andre som kan være heller.

Det er krumvokste borda som svinger seg oppover stevnene. Ola holder her på å felle for neste sabel. Først ved å hogge spunning inn i stevnet.

Så er det suing nedover. Det må sues en god del for at båten skal få fint innløp.

De nye bordet henges på, medras og felles mot spunninga.

Bordet justeres etter medraginga.

Til slutt settes det fast med spiker og søm.

Vi bruker traverskrana til å henge på plass nye bord. Da kan en mann aleine lage til bord. Her blir bordet satt på og medratt. Uten krana måtte vi vært 3 mann for å løfte.

Deretter sager vi til med de store Makita sirkelsagene som er helt fantastiske. Det er sikkert prisen på dem og.

For å komme videre med bordinga framme, må vi felle den siste delen av stevnet. Einar sager skaringa med motorsaga.

Stevnstokken er saget ut. Her høvles skaringa .

Toppen må prøves et par ganger før den er på plass. Da er det godt å ha traversen.

Toppen er fast, og vi har hengt opp malen til drakehodet med ekstra pynt.

Slik ser det ut ovenfra når botnet er ferdig. Vi hadde planlagt 8 omfar, men på grunn av smalere bord enn planlagt, brukte vi 9.

Draken Harald Hårfagre Fra Botn til rip

25 sesses vikingskip. Fra ferdig botn til ripa.

Botnet er ferdig borda med 9 omfar. Nå er det tid for innveden. Jon, Peder og Lars har foreberedt dette mens vi andre har borda. Først ved å lage løse heler til alle botnbanda. Kjølskjæret er såpass dypt at det vil bli vanskelig å finne røtter som er dype nok i rota til at de når helt ned på kjølen, samtidig med at de dekker botnet helt ut. Vi kan nok finne slike røtter, men ikke med vårt tidsperspektiv.

Kabber til bandhelene felles. De lager nøyaktig mal til alle banda. Finner emne som passer og sager det ut med kjedesaga. Deretter strekes nøye etter malen og sages på Dario­saga.

Så er det medraging og felling før helen spikres fast gjennom sua fra utsiden med 9 toms båtspiker.

Dette gjorde de mens vi borda de siste 5 omfarene av botnet.

Mens vi borda de siste to omfarene, laget lærlingene nøyaktige maler av hele bandet, fant emner i krokhaugen, saget de ut på Darioen, og gjorde dem klar for oss til felling.

Jon styrer Darioen. Vi andre slapp ikke til der. Så ble det bra også. Underlig hvor fint det ble med den vesle saga.

Det første botnbandet heises oppi båten. Nøyaktig maltaking er kjempeviktig. Det sparer arbeid.

På denne måten var det mulig for oss å felle 26 botnband på 4 dager.

Medraginga er avgjørende for at arbeidet skal gå så fort som mulig. Her bruker Ola en passer med vater, slik at den holdes i lodd hele tida.

Ola gjør arbeidet ved å skjære med øksa, mens andre brukte store stemjern.

Botnbanda festes til helene med demlinger, før alt festes med trenagler gjennom huda. Naglene er 32 mm kjerneved furu.

Her er det full fart i fellinga. To forsøk var nok på hvert band før det falt på plass.

Emnet til masterkjerringa måtte sages en del mindre, sjøl om Thor hadde tatt av mye ved allerede. Emnet var litt tvikroket, så det var en del arbeid med å få utnyttet det skikkelig.

Kjerringa er grovformet med motorsag, før Terje går på med Maffelen. Et råtehull gjorde at vi måtte kappe en drøy meter.

Siste nytt fra båtbyggeriet